Kjære foreldre!

Marieke Bruin

Jeg er ingen blogg-skriver, men jeg har blitt spurt om å skrive et innlegg her. Dermed trer jeg inn i rekken av blogg-forfattere, og jeg må si at egentlig er det ingentingsom gleder meg mer enn at jeg herved får både mulighet og anledning til å vende meg til dere direkte. For det er dere mitt forskningsarbeid handler om, og det er helt sikkert også noen av dere som har bidratt til denne forskningen, enten ved å svare på spørreskjemaet eller ved å delta i intervju. Tusen takk til alle som har brukt av sin tid! Det er veldig gledelig å kunne få gitt noe tilbake, i form av en kort redegjørelse for de viktigste funnene i doktorgradsprosjektet.

Jeg er ansatt som førsteamanuensis på Institutt for grunnskolelærerutdanning, idrett og spesialpedagogikk (IGIS) ved Universitetet i Stavanger. Jeg er også selv mor til et barn som har CI. I september 2017 disputerte jeg med PhD-avhandlingen Parents’ Experiences on Follow-up of
Children’s Language Learning after Cochlear Implantation
 (Foreldres
erfaringer med oppfølging av språklæring tilknyttet cochleaimplantering hos
barn). Det overordnete forskningsspørsmålet er Hva er foreldres erfaringer med oppfølging av språklæringen tilknyttet
cochleaimplantering hos barn, og hvordan kan disse erfaringene forstås?
 Datamaterialet består av i alt 27 skriftlige besvarelser på et online spørreskjema med åpne spørsmål, samt personlige intervjuer med 14 av disse foreldrene. Det har blitt et rikholdig materiale, hvor foreldre på en raus måte har delt av sine personlige historier og gitt rike beskrivelser av sine erfaringer med oppfølgingen etter CI. Avhandlingen består av 4 delarbeider og en overbyggende tekst. De 4 delarbeidene har alle blitt publisert i anerkjente internasjonale publiseringskanaler. For de av dere som er spesielt interessert, er referansene til publikasjonene listet opp helt nederst i denne teksten. Dersom noen ønskerå få tilsendt noen av tekstene, bare send en epost til marieke.bruin@uis.no, så ordner jeg det. Heretter følger en kort oppsummering av sentrale tematikker i avhandlingen, og funnene knyttet til disse.

Foreldres erfaringer på diskusjoner om valg av
språkmodalitet
Foreldrene forteller om utfordringer knyttet til diskusjonen om valg av språkmodalitet, og mange er usikre om de skal velge en talespråklig eller en tospråklig opplæring for barnet sitt. De forteller om å bli konfrontert med ulike sannheter i møtet med profesjonelle veiledere som representerer ulike standpunkter i hva som vurderes som ‘riktig’. Funnene indikerer at foreldrene erfarer diskusjonen om valg av språkmodalitet i oppfølging etter CI som om det finnes et ‘riktig eller ‘galt’ valg, noe som representer verdier som verdsetter ‘normalitet’ og ‘suksess’. Diskusjonene og deres implikasjoner får foreldrene til å tenke at når en tar det ‘riktige’ valget med tanke på språkmodalitet, vil dette lede til normalisering og suksess med implantatet, og motsatt. Å møte forskjellige
sannheter som står i motsetning til hverandre fører til usikkerhet og
frustrasjon hos foreldrene. Selv om intensjonen til de profesjonelle er å
støtte foreldrene, hender det at foreldre opplever det motsatte. Det er noen
foreldre som motsetter seg de rådene de får, og de velger aktivt det motsatte
av det de har blitt anbefalt. Dette indikerer at familier er mangfoldige, og at
de har individuelle behov. Det impliserer at det finnes ikke noe ‘one size fits
all’, en universell sannhet med tanke på et ‘rett eller ‘galt’ valg av
kommunikasjonsmodalitet. Det som finnes er familier som er forskjellige, som
har forskjellige behov. Foreldres valg av språkmodalitet er en krevende prosess,
noe som kjennetegnes av usikkerhet, og det vil fortsette å være slik. Derfor
trenger foreldre profesjonell støtte som – istedenfor å formidle sannheter om
det ‘rette’ valget – kan hjelpe familiene til å navigere de forskjellige
mulighetene som er tilgjengelige.

Foreldres erfaringer med usikkerheten om
fremtiden
Foreldrene forteller om hvor viktig den profesjonelle veiledningen er for dem. Analysene viser at foreldrene forteller om at de inntar to roller i oppfølgingen av barnet språklæring, to ulike narrativer om seg selv: forelderen som lærende, og forelderen som lærer. Forelderen-som-lærende trenger å få
mest mulig informasjon om hvordan hjelpe barnet i oppfølging av språklæringen, og uttrykker behov for å dra på kurs. Forelderen-som-lærer bruker kunnskapen en har lært og tar på seg en lærer-rolle
for barnet med mål om å øve systematisk med språket. Narrativene
forelderen-som-lærende og forelderen-som-lærer indikerer hvordan foreldrene
takler usikkerheten om fremtiden, og hvordan de responderer til den. Analysene
viser at formålet med de to fortellingene om seg selv som lærende og som lærer, er å forhandle frem en slags beroligelse: foreldrene baserer seg på at fremtidig
utbytte av implantatet og akademiske muligheter avhenger av å jobbe mye med
barnet på språk. Dermed gjør foreldrene seg selv personlig ansvarlig for
fremtidig utbytte av implantatet. Fremtiden blir betinget, og dermed avsløres
en byrde av ansvar som foreldrene påtar seg. Spørsmålet rettes til den
profesjonelle veiledningen om hvorvidt denne kan klare å møte foreldrenes søken etter beroligelse på en måte som ikke induserer denne byrden. Selv om viktigheten av foreldrene for barns språklæring anerkjennes, må ikke dette føre til at foreldre-barn relasjonen blir til et pedagogisk anliggende.

Foreldres erfaringer med sin involvering i
barnets språklæring
Foreldrene forteller om utstrakt involvering i oppfølgingen av barnets språklæring. Analysene viser at de gjør dette på to forskjellige måter: ved hjelp av en øvingstilnærming og en deltakelsestilnærming. Øvingstilnærmingen viser foreldrenes utstrakte involvering for å sikre barns språklæring gjennom strukturell, systematisk øving på språklige kunnskaper og ferdigheter. Deltakelsestilnærmingen viser foreldrenes utstrakte involvering i å
sørge for at barnet har det bra, gjennom kontinuerlig å fjerne mulige barrierer
for deltakelse i kommunikasjonen i sosiale sammenhenger. Foreldrene gjør mye i det daglige for å støtte barns muligheter for å delta i kommunikasjon. For
foreldrene, representerer øvingstilnærmingen støtte for barns språklæring. Deltakelsestilnærmingen representerer ivaretakelse av at barnet har det bra. Men, sett fra et sosiokulturelt perspektiv på læring, er deltakelsestilnærmingen i aller høyeste grad en viktig støtte for barnets språklæring. Likevel, i motsetning til øvingstilnærmingen, så
ser ikke foreldrene på deltakelsestilnærmingen som støtte for språklæring. Øvingstilnærmingen gjør at foreldrene gjør seg selv ansvarlig for fremtidig utbytte av implantatet, noe som skaper usikkerhet i forhold til om ‘vi gjør det bra’, om ‘vi gjør nok’, eller ‘hva om vi har gjort noe feil?’. Dette skaper stress og foreldre er slitne. Analysen viser innsikt i hvordan måten en forstår læring på styrer hvordan foreldrene legger til rette for støtte for læring. Den viser videre hvordan den profesjonelle veiledningen i for liten grad klarer å fremheve betydningen av deltakelsestilnærmingen,
mens den samtidig er med på å forsterke øvingstilnærmingen.
Foreldrene er med andre ord utstrakt involvert i deltakelsestilnærmingen, ved å kontinuerlig fjerne mulige barrierer for deltakelse i kommunikasjon i sosiale sammenhenger. De gjør dette hjemme, i barnehagen, skolen, på fritiden, i storfamilien… Foreldrene gir på denne måten viktig støtte for barnets språklæring, men de vet ikke at dette er viktig støtte for læring. Det trenges en
debatt på hvordan den profesjonelle veiledningen kan støtte foreldre i deres
involvering i barns språklæring, mens en unngår at foreldrerollen i oppfølging
blir til et sett med pedagogiske oppgaver. Profesjonell veiledning kan i mye
større grad fremheve viktigheten av deltakelsestilnærmingen
for barns språklæring, mens samtidig å tone ned det dominerende presset av øvingstilnærmingen. Dette vil muligens minske foreldres byrde og stress, dog hjelpe foreldre i å støtte barnets språklæring på en betydningsfull måte.

Hvordan kan foreldrenes erfaringer forstås?

Delarbeidene viser at oppfølging av barns språklæring etter cochleaimplantering sees på som en rehabiliteringsprosess. Vi finner dette perspektivet i forskning, hos den profesjonelle veiledningen og hos foreldrene. Her sees barnets læring som en lineær utviklingsprosess som reflekterer et instrumentelt perspektiv hvor en bestemt input forventes å generere et sammenhengende læringsresultat. Erfaringene til foreldrene som deltar i studien reflekterer at de ser på sin involvering i
barnets språklæring som en uunnværlig del av oppfølgingen, noe de føler stort
ansvar for. Foreldrene formidler at den profesjonelle veiledningen er en uhyre
viktig hjelp i det å kunne støtte barnets språklæring. Likevel er foreldrene
bekymret på flere ting, med tanke på usikkerhet på muligheten for et ‘vanlig’
liv, valg av kommunikasjonsmodalitet, og det å skaffe støttende vilkår i
familiens hverdagsliv for barnets språklæring. Usikkerheten berører bekymringer i forhold til muligens å gjøre noe ‘galt’, eller ikke å gjøre ‘nok’. Foreldrene er bekymret over om barnet har det bra, på grunn av språklige utfordringer som kan hindre barnets deltakelse i sosial interaksjon. Dette har flere implikasjoner med tanke på hvordan foreldre responderer på disse bekymringene.


Vi ser at foreldrene som deltar i studien responderer med utstrakt involvering
i barnets språklæring. De bruker mye energi på å gjøre et ‘riktig’ valg av
språkmodalitet, som følge av stridende meninger i det profesjonelle feltet.
Foreldrene responderer ved å lære så mye de kan om oppfølging etter CI; å ikke
vite blir sett på som en mulig trussel på fremtidig utbytte. En annen respons
er foreldrenes utstrakte ‘jobbing’ med barnet. For å øke fremtidig utbytte,
beskriver foreldrene nødvendigheten av å jobbe aktivt med tilegnede metoder som fremmer barns språklæring. Jo mer jobbing, jo bedre er sjansen på språklige resultater og fremtidig akademisk utbytte. Den siste responsen er, ved siden av å jobbe med barnet, basert på å fjerne mulige barrierer for deltakelse i
kommunikasjon i sosial interaksjon. Foreldrene er bekymret over at barnet
ekskluderes i sosiale settinger; de er bekymret over om barnet får likeverdige
muligheter som jevnaldrende, og om å få venner. Derfor responderer foreldrene
ved å fjerne mulige barrierer for deltakelse, for å øke barnets muligheter for deltakelse i sosial interaksjon.

Foreldrenes erfaringer kan forstås som respons på det å leve med usikkerheter, hvor fremtidige resultater ansees som betinget av foreldrenes involvering i barnets språklæring. Språklæringen er nedfelt i et instrumentelt språk om læring, hvor læringsutbytte genereres av mengde og kvalitet på input. Det oppstår noe som kalles for en ‘pedagogisering’ av foreldre hvor foreldre påtar seg rollen som lærer for barnet sitt. En forventning om at foreldre kontinuerlig skal jobbe med barnet på språk, risikerer å redusere foreldrerollen til et pedagogisk anliggende. Studien argumenterer for at dette kan få uheldige konsekvenser for både foreldre og barn. Selv om mye betydningsfull forskning indikerer at rehabilitering basert på strukturell øving og terapi etter CI er effektiv for barnets språklæring, blir spørsmålet hvorvidt en er villig til å betale prisen. I denne forbindelse trekkes en tråd til utdanningsfilosof Biesta (2007), som sier at vi trenger å ta i betraktning at det som er effektivt må grunnleggende baseres på det som betraktes som ønskelig. Formålet med all
utdanningsforskning er nøye granskning av konsekvensene av kunnskapen og
praksisen vår, og å vurdere nøye konsekvensene av vår praksis. Med referanse
til spørsmålet om hva som er ønskelig, bidrar denne studien ved å avdekke byrden av konsekvensene til vår nåværende oppfølgingspraksis tilknyttet CI.

Delarbeidene:

Bruin, M. (2015). Research on language development: Discourses
on learning and messages to family support after CI. In H. Knoors & M.
Marschark (Eds.), Educating Deaf Learners: Creating a Global Evidence Base
(pp. 93-113). New York, NY: Oxford University Press.

Bruin, M., &
Nevøy, A. (2014). Exploring the Discourse on Communication Modality after
Cochlear Implantation – A Foucauldian Analysis of Parents’ Narratives. Journal
of Deaf Studies and Deaf Education, 19
(3), 385-399.

Bruin, M., &
Ohna, S. E. (2015). Negotiating Reassurance: Parents’ Narratives on Follow-up
after Cochlear Implantation. European Journal of Special Needs Education, 30(4),
518-534.

Bruin, M. (2017). Parental Involvement in Children’s
Learning: The Case of Cochlear Implantation—Parents as Educators? Scandinavian Journal of Educational Research, 1-16. doi:10.1080/00313831.2016.1258728

Hele avhandlingen er elektronisk
tilgjengelig på:
 https://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/2455530

Omtale på forskning.no:
https://forskning.no/2017/12/nar-laering-ses-som-trening-og-foreldre-som-trenere/produsert-og-finansiert-av/universitetet-i-stavanger