Av Rita
og Dag Otto Evensen
Hvem er vi
Vi er en familie på 5, 3 døtre hhv 22, 13 og 12 år hvor den yngste er hørselshemmet. Det
ble oppdaget og diagnostisert da hun var ca ett år gammel. Vi og legene hadde
mistanke tidligere, men det ble ikke prioritert grunnet annen sykdom.
Vår datter hadde diagnosen auditiv nevropati. Hun ble CI operert som 3 åring. Re- operert
flere ganger grunnet frastøtningsproblematikk. Hun er i dag funksjonelt bi –
modalt tospråklig og har opplæring etter §2-6.
Vi foreldre har vært med på ” Se mitt språk” siden 2006, og er nå ferdig med modul 35.
De første ukene, inn i den tegnspråklige verden
Den første kontakten vi hadde med tegnspråket var med den gang Møller kompetansesenter.
Auditiv nevropati var den gang en ny diagnose, slik at legen ved St. Olavs
kunne ikke fortelle oss så veldig mye om den. Som en handlingens kvinne min
kone er, visste hun at på Heimdal var det en døveskole. De måtte da vite noe
tenkte hun, og ringte dit.
Heldigvis ble hun satt over til rett person der. Vi fikk komme dit nesten med en gang og
fikk beskjed om at vi hadde tatt direkte kontakt med siste leddet i kjeden. Men
når vi nå hadde tatt kontakt så trengte vi ikke å bry oss om henvisninger og
slikt.
På Møller kompetansesenter fikk vi god oppfølging. Vår datter startet med intensiv AV–trening
for å kartlegge hvor mye hun nyttigjorde seg av hørselen.
Vi fikk klar beskjed derifra også: ”Dere skal lære tegnspråk” – og ble påmeldt ”Se mitt
språk” og vår datter begynte på deltid i Møller barnehage.
Hele familien fikk være med på Møller kompetansesenter i begynnelsen. De to minste i
barnehagen og eldste ble med på foreldrekurs. Dette inkluderte hele familien i
tegnspråket og ble en positiv opplevelse
Jeg husker ikke konkret de første ukene, men husker tegnspråket som noe nytt og uvanlig,
på grensen til skremmende. Heldigvis var det flere foreldre som følte det
samme. I løpet av de første modulene ble man godt kjent i foreldregruppa. Dette
er viktig for læringsutbyttet til ”Se mitt språk”. Hvis det er en ting
instruktørene må prioritere så er det å legge til rette for at foreldrene blir
kjent, dette skaper trygghet i foreldregruppen og er med på å gi økt motivasjon
til å fortsette og et økt læringsutbytte.
Dyktige, tålmodige og imøtekommende instruktører gjorde undervisningen lettere.
Instruktører med tegnspråk (ts) som førstespråk ”sank” ned på vårt ts-nivå og
forstod og gjorde seg forstått. Jeg husker også noe bruk av tolk de første
modulene, dette gjorde det veldig mye lettere å henge med.
Motivasjonen for å fortsette – språkpolitikk
Motivasjonen for foreldrene for å fortsette å lære tegnspråk tror vi avhenger av
nytteverdien for barnet. Hvor mye ts trenger barnet? For vår del så vi at vår
datter trengte ts, derfor trengte vi det også. Litt senere i løpet er det andre
faktorer som spiller inn på motivasjonen, deriblant hvordan går det på deltid
og generell trivsel der.
Vi er heldige som bor i Trondheim, så vi slipper å reise langt. For andre er reise en
faktor som spiller inn, i tillegg til andre søsken. Når søsken ikke fikk være
med pga alder vil det virke splittende på familien og gjøre noe med
motivasjonen. Dette er det heldigvis blitt en endring på nå.
Noe vi også har opplevd i vår kurskarriere er splittelse av foreldregruppa med skifting av
moduler. Dette kan påvirke motivasjonen. Hvilken modul henger sammen med barnets
alder, og det igjen er avhengig av når man begynte med ts/ ”Se mitt språk”. Å hoppe
fremover i moduler tror vi kan være vanskelig, da de andre deltakerne trolig
har et høyere ts- nivå. Vi har heldigvis bare gått ned i moduler i og med at vi
kom i gang så tidlig.
Splittelse av foreldregruppa kan også virke uheldig dersom man har blitt godt kjent i
gruppa. En annen viktig motivasjonsfaktor er at foreldre lærer og erfarer av
hverandre. Man får tips fra hverandre hvordan ting blir lagt til rette og løst
i hjemkommunen og nærskolen. Man får råd av hverandre om tips i hverdagen osv. Dette er en viktig faktor for mange foreldre, det er ikke slik at ”Se mitt språk ”er ferie, men kanskje det eneste fora hvor
foreldre møter andre i en lik situasjon.
En like viktig motivasjonsfaktor som det å lære tegnspråk, er annen kunnskap man får. Det er
blant annet erfaringer fra instruktører om det å vokse opp som døv/
hørselshemmet. Det er orienteringer om teknisk tilrettlegging, og orientering
om rettigheter i forhold til barnehage/ skole.
Språkpolitikk – språkvalg
Motivasjonen er som nevnt avhengig av barns utbytte av ts. Nå ser vi flere to – språklige
barn. Det har med at hjelpemidlene har blitt bedre (ci etc). Dette har ført til
at flere barn kan oppfatte tale. De aller fleste som har nettopp har fått
konstatert døvt eller hørselshemmet barn kjenner ikke til tegnspråket, man er
da avhengig av råd fra fagpersoner (Statped ppt, osv).
Dessverre virker det som om det er en tendens til at det gis råd om å benytte kun talespråk.
Dette kan være uheldig slik vi opplever det, da vi mener to- språklighet er
best, slik at når hun er gammel nok/moden nok til å ta et reelt valg; hørende
eller døv, er hun i stand til det. Derfor er det viktig å komme i gang tidlig
med ts.
Det har vært avgjørende for oss, da vi tidlig så nytten av ts, samt tydelige råd fra Møller
kompetansesenter. Da vår datter ble ci-operert hadde vi heldigvis vært i gang
med ts i nesten to år. Vi så hvor stor nytte vår datter hadde av det. Vi fikk
også råd fra Rikshospitalet om å legge bort tegnspråket og satse på
talespråket. I og med at vi så nytteverdien i ts, var ikke det aktuelt for oss.
Vi mener det er mulig å satse på to–språklighet.
At vi ikke la bort tegnspråket er vi glade for. Vi opplevde avstøtningsproblematikk til
vår datter. Implantatet ble frastøtt kroppen grunnet infeksjoner, slik at vår
datter var i perioder helt døv og totalt avhengig av ts. Dette bevisstgjorde
oss på at ci kun er et hjelpemiddel, en teknisk innretning som kan svikte, og
ikke en løsning. I tillegg er ikke ci’en helt vanntett, slik at det er
situasjoner i dagliglivet hvor den må av, og da er det greit å fortsatt kunne
kommunisere ved hjelp av ts.
Om undervisningen
Omfanget:
Om 40 uker er tilstrekkelig, er veldig individuelt. Det kommer litt an på hvor avhengig
barnet er av ts og hvor mye dette brukes hjemme. Det kan også i perioder i
livet være vanskelig å ta til seg nytt språk, hvis det er store belastninger
med f.eks tanke på sykdom eller lignende. Det er da fint om det kan være
mulighet for å ta opp/gjenta noen moduler, slik at en ikke detter av
språkutviklingen. Noe som kan være veldig motivasjonshemmende.
For vår del benyttes ts i liten grad hjemme, så vi har opplevelsen av at hver modul er
tung/krevende i starten, noe som krever omstilling hver gang man møter på kurs.
Fordelingen av kursukene bør være ca 1 gang i halvåret når man bare har to uker for å unngå
for store mellomrom mellom hver modul.
Innholdet:
Etter at barna begynner i skolen, opplever vi at vi holder oss stort sett til de samme
temaene som i skolen. Dette er bra, og vi opplever også at foreldrene har blitt
hørt på i evalueringene da det har blitt noen timer sammen med barna i skolen i
løpet av uken. Det er positivt for vår del, da vår datter en lang periode ikke
ville snakke ts med oss ” dere hører jo, så dere trenger ikke” sa hun veldig
tidlig. Etter at vi fikk besøke de på skolen, ble det mer normalt å snakke
tegnspråk med hverandre i familien.
Av annet innhold er det jo kjennskap til døves kultur nyttig, erfaringer fra voksne
døve/hørselshemmede og tilrettelegging i skole alltid aktuelt.
Progresjon
og egenutvikling:
Dette er veldig individuelt og det vil det kanskje alltid være. Vi mener det er viktig at det
legges til rette for nivåforskjeller i undervisningen. Det kan da være lurt å
dele opp gruppen ut i fra nivå, slik at de som er flinkest ikke blir ekstralærere
eller tolker. Dette kan hemme utviklingen og motivasjonen også.
Materiell og undervisningsmetoder:
Noe av materiellet er godt brukt, men fungerer fortsatt (samtalekort, spill etc)
Noe er borte og savnes, i alle fall i statped midt og det er tegnspråklabben. Det er et savn
å kunne avlese forskjellige historier/ personer i eget tempo. Det blir ikke det
samme foran en bærbar pc med flere.
Deltakerne kunne med fordel i større grad blitt med på arrangement for døve/ tegnspråklige,
hvis mulig i løpet av kursukene. Det er ikke sikkert det er noe stort
tegnspråkmiljø på hjemstedet til deltakerne, og det å oppsøke tegnspråklige
miljø utenfor kursstedet vil motivere mer til å bruke ts.
Det er bra at det er stort sett døve/ hørselshemmede som underviser. Dette tvinger frem
tegnspråket til oss foreldre. I starten var vi litt skeptiske, men det kom vi
fort over.
Vegen videre?
Søsken opp til 16 år har nå fått et tilbud, det er kjempebra. Det samler familien og vil
øke motivasjonen.
Agenda Kaupang
I følge denne rapporten får hørselsfeltet for mye ressurser internt i Statped. Uvisst
hvilke funn man baserer dette på, bortsett fra rene tall (penger) Rapporten tar
ikke stilling til brukernes behov, men anerkjenner at brukerne (kommuner og
individer) etterspør mest av Statpeds tjenester på hørselsfeltet.
En antagelse fra vår side er at Statped sentralt ønsker å gi slipp på deltidstilbudet og også
”Se mitt språk” da det er disse tilbudene som bruker mest ressurser. Ansvaret for
tegnspråkopplæringen vil da trolig falle over på hver enkelt kommune. Dette er
i tråd med Statpeds ønske om å gå over fra ”individbaserte” tjenester og over
til ”systembaserte” tjenester.
Dette er en skummel utvikling, man fragmenterer enda mer det tegnspråklige miljøet, og gir
ansvaret til små kommuner som mangler kompetanse og erfaring.
Brukerorganisasjonen reagerer på dette og håper dette ikke blir utviklingen.
I tillegg nevner rapporten at brukerorganisasjonene har for mye makt, påvirker politikerne,
politiske prosesser, og likevel sier Statped at de setter pris på
brukermedvirkning?
