Fellesskapet av barn i Norge som ikke
hører så godt, er større enn mange tror
Det barn med
hørselshemming i Norge har felles er først og fremst at de er barn, og at de er
barn i Norge. Den lille gruppen med barn, nemlig de som er hørselshemmet, er
veldig forskjellige barn. Selvfølgelig er de forskjellige, men hørselshemmete
barn deler noen felles erfaringer med det å ikke høre godt nok.
Det kan være
at de er vant til å håndtere høretekniske hjelpemidler. Noen er vant til å
kommunisere på flere språk, som på tegnspråk og på talespråk, eller kanskje på
tegnstøttet norsk. Det kan være at de har opplevd å misforstå det folk sier og
være lei av å spørre om igjen om det folk nettopp sa. Det kan være felles
erfaringer med å måtte forklare veldig mye til veldig mange. Kanskje noen
opplever at foreldrene oftere må på møter med barnehagen og skolen enn andre
foreldre? Kanskje de opplever at retten til å få tilpasset opplæring ikke
alltid er så selvfølgelig? Kanskje de har opplevd at fremmede barn, eller
voksne, blir litt sjenerte og ikke vet hvordan de skal snakke med dem?
Felles erfaringer skaper fellesskap
Vi sier
igjen, hørselshemmede barn er først og fremst barn. Forskjellige, men med noen
felles erfaringer som gjør at det er godt å kjenne hverandre. Da kan de ha
glede av hverandres erfaringer. Hjelpe hverandre med å være lur og smart i møte
med de som ikke vet så mye om hørselsvansker, og som trenger å lære litt mer
for å bli lettere å samarbeide med.
Barn med
hørselshemming kan sammen ha det fint på andre måter enn når de bare er sammen
med de barna som hører godt. De forstår hverandre bedre, fordi de har disse
felles erfaringene. Leken og praten blir mer avslappet og alle kan oppleve å være
sammen med noen som er mer lik en selv enn det andre barn er. I hvert fall på
noen viktige områder.
Minoritet i minoriteten
Dette var en
lang innledning om noe som dere kjenner godt til. Likevel bruker vi litt plass på
å tegne dette lille bildet, fordi vi vil ha denne bakgrunnen for å bringe noen
andre barn inn i dette fellesskapet. Noen andre barn som også hører dårlig og
som også bor i Norge. Likevel er de på noen områder forskjellige fra det store
fellesskapet vi har beskrevet, fordi de barna er samiske barn. De er barn som
vokser opp med samisk språk, samisk kultur og har helt andre erfaringer med å
leve livet sitt. I tillegg har de også de samme erfaringene som andre barn med
hørselshemming har. Nå snakker vi
minoritet i minoriteten.
Vi har
alltid hatt samiske barn med hørselshemming her i landet. Hva er de barna først
og fremst? Samiske? Norske? Hørselshemmete? Nei, de er først og fremst barn. De
har barns behov for stimuli, lek og læring. De har barns behov for språk og
kommunikasjon. De har barns behov for tilhørighet, trygghet og identitet. I en
beskrivelse av norske hørselshemmete barns behov kan ikke de behovene som
knytter seg til norske samiske hørselshemmete barn neglisjeres.
Hvordan var det før?
Historisk
sett har samiske barn med sterk hørselshemming her i landet fått tilbud om å
lære norsk tegnspråk og norsk tale- og skriftspråk. Vi har lest og hørt og sett
beretninger fra voksne døve samiske menn og kvinner som forteller at de fikk
lære språk og kommunikasjon. De fikk lære å lese og å skrive. De fikk
tilhørighet i et skolemiljø og senere i et voksenmiljø der fellesnevneren var
hørselshemmingen. Men – de opplevde nok, for å sitere noen prinsipper fra
dialogisk teori, å måtte «ofre sin egenart på fellesskapets alter». For mange
var det nok «vanskelig å være seg selv sammen med andre». De opplevde trolig at
de ikke klarte «å rette seg mot den andre uten samtidig å miste seg selv». Noen
måtte kanskje ofre sin samiske identitet. Muligheten til å lære samisk tale- og
skriftspråk, og muligheten til å høre til også hos sitt eget folk. Dette
offeret ble lagt på barna, først og fremst, for barna selv bestemte det ikke.
Det var prisen samiske barn med hørselshemming betalte for å få lære. Ikke
fordi samfunnet krevde det, men fordi samfunnet den gangen ikke la til rette
for noe annet.
Hørselshemmete,
og deres organisasjoner, har kjempet for retten til en bimodal tospråklighet.
Det inkluderte ikke retten de samiske barna hadde til å lære samisk. Dette er kanskje
forståelig, selvsagt uten å anerkjenne, med dagens kunnskap og erfaring, og
sett i sammenheng med den fornorsking som fant sted i samfunnet på den tiden og
med tanke på majoritet/minoritetsproblematikk. Men i dag, i 2017, vet vi vel
bedre?
Hvordan er det i dag?
Nå skjer
gledelige og utviklende endringer som bidrar til å sikre rettighetene til samiske
barn med hørselshemming. I 2015 fikk denne lille gruppen rett til både samisk
og norsk tegnspråk som førstespråk. Det er en viktig og nødvendig bestemmelse.
I kjølvannet av denne bestemmelsen har vi, både myndigheter, pedagogiske
miljøer, Statped, interesseorganisasjoner og interessegrupper store
utfordringer.
Vi har store
utfordringer med å utdanne samisktalende pedagoger i norsk tegnspråk. Dette er
en utfordring som begynner å finne sin vei og sin løsning. Når flere pedagoger
kan de tre grunnleggende språkene samisk (ett av dem, i det minste), norsk
tegnspråk og norsk tale- og skriftspråk, kan vi også regne med at den
kunnskapen får synlige utslag i klasserommene.
Verre er det
at vi ikke har læreplaner som ser de tre språkene samisk, norsk tegnspråk og
norsk i sammenheng. Verre er det også at vi ikke har læremidler som bidrar til
gode læringsbetingelser for hørselshemmete barn i to/trespråklige samiske
barnehager og skoler. Verst er det kanskje at vi trenger et kvalifisert
språkvitenskapelig tiltak for å sikre at samiske begreper får sine etablerte
tegn. Slike tegn må kunne benyttes av samiske barn, unge og voksne i både
Norge, Sverige, Finland og Russland. Denne siste utfordringen må den samiske
befolkning på hele nordkalotten gripe fatt i i fellesskap, men også i samarbeid
med hvert lands tegnspråkmiljøer.
Hva kan leserne av HHBOs blogg bidra
til nå?
Også samiske
barn med hørselshemming trenger fellesskap, flere fellesskap. De trenger også
det fellesskapet vi beskrev innledningsvis, blant andre barn som har felles
erfaringer knyttet til det å ikke høre så godt. De trenger fellesskapet der de
kan praktisere den delen av sin språkkompetanse som går på norsk tegnspråk og
norsk. Det er derfor gledelig å få presentere en tekst om samiske barn med
hørselshemming på HHBOs blogg. Mye fordi de samiske barna også tilhører det
norske fellesskapet. Men også mye fordi de samiske barna med hørselshemming
representerer et tilskudd til det store norske fellesskapet av barn med
hørselshemming. De tilbyr sin virkelighet, sin kultur og sine erfaringer, sine
gleder og sine utfordringer til andre barn de ellers har så mye felles
med.
