Nina Jakhelln Laugen, psykologspeialist i Statped
Som ansatt i Statped har jeg møtt mange foreldre som nylig har fått vite at barnet deres har et hørselstap, og noe av jobben vår er å svare på spørsmål man måtte ha. Hva kan hun høre og ikke høre? Vil hun få venner? Bør vi lære oss tegnspråk? Hvordan skal jeg snakke for at hun skal høre meg? Og hva bør vi egentlig spørre dere fagfolk om?
Hvor alvorlig er det?
Foreldres spørsmål blir ikke mindre viktige selv om hørselstapet er mildt. Bør vi gjøre noe i barnehagen? Og hva, i så fall? Hva med tegnspråk? Kanskje får man sprikende svar: Helsesøster, PPT, høresentralen, fastlegen og Statped – alle kan ha sin mening om hvor mye eller lite innsats man skal legge ned i barnehagen eller hvor bekymret eller ikke-bekymret man skal være for barnets språkutvikling. I en canadisk undersøkelseble foreldre til barn med milde eller ensidige tap intervjuet, og mange hadde opplevd at fagpersoner underkommuniserte betydningen av hørselstapet. «Han hører jo på ett øre, så det går nok fint, ta kontakt om du er bekymret for språket». Etter hvert som barnet ble eldre, erfarte de hva et ensidig eller mildt tap betyr i praksis, og ønsket at de hadde visst mer fra starten av.
Det er ikke så rart at foreldre får ulik informasjon om milde eller ensidige tap, eller møter en «vente og se»-holdning. Vi vet nemlig ikke så mye om disse barna, fordi forskningen har interessert seg mest for de mest alvorlige hørselstapene. Dessuten har vi forsket veldig mye på språkutvikling – fordi dette selvsagt er viktig for barn med hørselstap, som hos andre barn – men vi har visst glemt å se på om barna har det bra.
Om følelser og sånn
Så hvordan har de det, barna med mildere hørselstap? Ikke bare språklig, men sånn ellers? Dette undersøkte jeg i doktorgradsarbeidetmitt som jeg ble ferdig med i fjor høst. Jeg besøkte barn i fireårsalderen som brukte høreapparater. Noen hadde milde eller ensidige tap, andre hadde moderate til alvorlige hørselstap. Foreldrene deres fylte ut flere spørreskjemaer som handlet om hva som kjennetegnet barnet: Hvordan de fungerte med venner, om de kunne be om hjelp eller si fra om ting på en ok måte, om de var mye triste eller redde, om de strevde med å konsentrere seg og mye annet. Selvsagt får vi ikke hele sannheten om et barn med slike spørreskjemaer, men stort sett har det vist seg at foreldre er ganske treffsikre, og at akkurat disse skjemaene gir oss ganske god informasjon om hvordan barn har det. I tillegg til spørreskjemaene, gjorde jeg også noen kartlegginger sammen med barnet, blant annet ulike språkferdigheter.
Så hva fant jeg?
Lette tap er ikke lette
For det første fant jeg ut at barn som bruker høreapparater var i gjennomsnitt mer engstelige, redde, urolige eller ukonsentrerte enn andre barn. Det gjaldt de med milde hørselstap like mye som de med mer alvorlige hørselstap. Det er kanskje ikke så rart? De fleste barna vokser opp i en hørende verden som ikke alltid tar hensyn til at noen har nedsatt hørsel. Selv i en godt tilrettelagt barnehage blir det støy fra tid til annen, og i et familieselskap er det ikke alltid lett å finne ut av hva slags lek fetteren egentlig vil ha deg med på, når han roper noe fra andre siden av plenen. Alle foreldrene som leser denne teksten, har nok sine egne lignende historier, og de vet også at man som mor eller far jobber for å minske avstanden mellom barnet og resten av verden; med tegnspråk, støydemping, mindre grupper i barnehagen eller informasjon til slekt og venner, for eksempel. Og det har de gjort siden de fikk vite om hørselstapet.
Også barn med milde tap har det travelt
Og dette var det andre jeg fant ut: At jo tidligere hørselstapet ble oppdaget, jo mindre var risikoen for psykososiale vansker. Jeg tenker at jo tidligere man vet at barnet har et hørselstap, desto tidligere kan man finne ut av hva som må være på plass for at barnet skal få delta i det samme som andre barn. Det høres jo ikke ut som banebrytende forskning akkurat – tidlig innsats har jo lenge vært i vinden! Visste vi ikke dette fra før?
På en måte, kanskje, men dette er nytt: At tidlig innsats er like viktig for barn med milde og ensidige tap, som for barn med moderate til alvorlige tap. Det jeg fant i min forskning var at ensidige eller milde hørselstap blir påvist mye senere enn større tap, og dette har store konsekvenser spesielt for sosiale ferdigheter. Se for deg et barn med et hørselstap som er såpass mildt at man henger sånn noenlunde med i mange sammenhenger – kanskje man klarer seg så «bra» at ingen legger merke til de gangene man ikke lenger henger med? Eller at om man bruker all sin oppmerksomhet på å få med seg hva som skjer, så klarer man kanskje det – men da har man ikke mer kapasitet igjen til å reflektere, føle eller lære noe av det som skjer? Kanskje tale- eller tegnspråkferdighetene er så gode at bekymringen rundt barnets utvikling ikke er så stor lenger. Men selv om gode språkferdigheter er viktig, så hjelper det ikke å kunne mange ord når man ikke oppfatter hva de andre snakker om.
Hvorfor tar det så lang tid?
Hvorfor er det slik at barn med milde og ensidige hørselstap får senere hjelp enn de med alvorlige hørselstap?
Kanskje har man tenkt at siden babyer med milde hørselstap tross alt får inn ganske mye lyd uansett, så haster det ikke like mye med den tidlige innsatsen. Språket kommer nok på plass likevel. Ja, kanskje, men babyer skal lære mer enn språk. De skal lære om egne og andres følelser, og hva følelser brukes til. Gjennom lek skal de erfare at man kan glede seg på vegne av andre, man skal øve seg på å bli skuffet, og vite at noen ting kan man være med på å forandre.
Disse tingene lærer vi i samspill med andre, og da er det helt klart en fordel for barnet om samspillet ikke baserer seg på en misforståelse om at barnet hører godt når det faktisk ikke hører alt. Derfor er det viktig at hørselstapet oppdages, og at foreldre får svar på alt de lurer på og ikke vet at de lurer på – også når hørselstapet er mildt eller ensidig.